Hva kan du?

Spørsmålet kom fra en komplett fremmed. «Hva kan du?» Mens jeg ventet på bussen hjem, hadde han bare satt seg ved siden av meg. Klokka var kvart på seks. Det var tirsdag, og han var full.

Normalt sett ville jeg sikkert gjort som de fleste andre rundt meg gjorde – flytta meg bort. Men det var noe med ham. Og det at han tok kontakt med det enkle, men vanskelige spørsmålet: «hva kan du?» Det var uskyldig, men dypt, på den måten at det var så rett frem, men også så utfordrende. For hva kan jeg? Jeg kan mye, men hva svarer du på et så direkte spørsmål? Hva er det første du tenker på? Og er det meningen at du skal svare noe konkret? Jeg visste ikke, og klarte rett og slett ikke å svare.

Istedenfor spurte jeg ham heller i retur, og fikk svaret: «jeg kan masse…!» Det var ikke skryt, men mer en konstatering. Nærmest som en fasit. Ingenting konkret, ingenting spesifikt.

«Kan jeg få invitere deg på en kaffe?» Spørsmålet hans kom plutselig. Like ærlig som det han hadde innledet samtalen med. En del av meg ville svare ja, men en sliten kropp og en like sliten hjerne lengtet etter sofaen. Høflig takket jeg nei, med et stikk av dårlig samvittighet. For et øyeblikk var jeg heldig nok til å få være en brøkdel av denne personens liv. Heldig nok til å få et spørsmål som fikk meg til å reflektere og gruble over livet, og meg selv. Kun fordi jeg valgte å bli og prate, istedenfor å reise meg og gå.

Fortsatt tenker jeg på hvordan samtalen over kaffen ville blitt. Hvilke spørsmål han ville stilt, hva jeg skulle ha svart og hva som ville vært riktig. Om noe ville vært riktig, eller noe ville vært feil. Men en spire ble sådd, og en del av meg har begynt å tenke litt som han gjorde:
«Jeg. Kan. Masse.»
Og det har jeg en plan om å fortsette med.

Hva kan DU?

Ikke del alt ukritisk!

IMG_3086.JPG
I dag tok jeg min sedvanlige morgenrunde innom Facebook. Og jeg skal være ærlig nok til å innrømme at jeg snoket… Jeg er ikke stolt over det, men det er nå en gang sannheten. Denne snokingen rammet i dag en person som klarte å slenge ut av seg en usaklig kommentar under en nyhetspost hos en venn. Jeg klarte rett og slett ikke å dy meg! Nysgjerrigheten over hva slags person som klarer å slenge ut usakligheter på rekke og rad ble bare for stor.

Det første jeg la merke til var at profilbildet knapt viste hvem vedkommende var. Et anonymt bilde uten ansikt. Tydeligvis var det kun nærmeste venner som skulle få vite hvordan personen egentlig så ut. Dette var en person som ønsket å være noenlunde usynlig i det offentlige rom. Skulle man tro. Men barna hadde tydeligvis ikke samme rett. Eller vennene deres. Eller nevøer og nieser. Ikke en gang venners barn! Album etter album lå ute med bilder, offentlige for Gud og hvermannsen å se. Midt oppe i sitt eget ønske om å være anonym, hadde de som egentlig burde vært det blitt glemt.

Skal ikke våre barn, dine barn, noen barn få lov til å ha rett til å være anonyme? Hvilken tillatelse har vi til å ta dette fra dem? Etterhvert som min kunnskap om Internett og Sosiale Medier øker, jo mer skremmende er det å se hvor mye som deles. En ting er voksnes egne holdninger og bilder, men når bilder av barn helt ukritisk legges ut, merker jeg det stikker litt i meg. Visste du forresten at det også erulovlig å legge ut bilder av andres barn? Ihvertfall uten samtykke.

kjære venner, bekjente og familie, dette er et krav fra meg, på vegne av mine framtidige barn: ikke del bilder av dem på nett! Dette skal de selv få bestemme, når de er gamle nok til å ta valget…

Takk! 🙂